Piccola

Har ikke oppdatert noe særlig på en stund, og har heller ikke planer om å gjøre det. Så det så!



Men hvis du likevel vil vite hva jeg driver med, kan du stikke en tur innom Huset;)

Da er jeg hjemme i Loddgårdstrøa 50 igjen, og denne gangen uten å vite nåt jeg skal tilbake neste gang. Det er både trist og godt på en gang, og selv om jeg ikke var så glad for å dra hjem, føler jeg at det var på tide. Kontrasten er ganske stor, og lyden av prating, mopeder, klirring i kniver og gafler fra restauranter, hunder som bjeffer og sirener fra ambulanser er byttet ut med tikkinga fra stueklokka. Kanskje det er det som skal til for at jeg kan få lest litt kjemi uten å bli distrahert av noe annet.

De siste dagene var fylt med klemmer og tårevåte avskejder. Roma vil jo alltid være der, men det vil sannsynligvis ikke de vennene jeg har fått. Derfor føles det nesten lit bittert at jeg må reise hjem på grunn av en eksamen som jeg sannsynligvis ikke får bruk for senere, siden jeg tenker på fysioterapiutdanning. Likevel er det godt å være hjemme med familie og venner, og endelig få muligheten til å flytte inn sammen med mine beste venner og få mer struktur og orden i hverdagen.


Tiden i Roma kommer nok alltid til å skille seg ut fra resten av livet mitt, for jeg tviler på at jeg noen gang vil oppleve noe slikt igjen. Jeg ble på forhånd advart om at jeg kom til å bli utnyttet, lurt og få problemer med både jobb og leilighet, men jeg føler alt gikk lett som en plett. Selvfølgelig hadde vi noen problemer her og der, som f.eks. at vi ofte måtte flytte, et litt anstrengt forhold til sjefen, et turbulent arbeidsmiljø og en spesiell huseier, men jeg møtte aldri den berømte veggen jeg hadde blitt fortalt jeg kom til å møte etterhvert. Kanskje var det flaks, kanskje godt mot eller litt hjelp ovenifra. Uansett hadde jeg en fantastisk tid, og jeg kommer til å savne Kristina og mange andre personer, i tillegg til byen, atmosfæren, kulturen og de hverdagslige tingene.

Sol og late dager (i tillegg til litt for lite nett i leiligheten) fører til lite oppdatering på bloggen. Her er derfor et sammendrag av hva jeg har drevet med de siste dagene:

Besøk av Bettina, ei av mine romvenninner fra Kulturakademiet
Restauranter, gelato og crépe
Joggeturer i parken (legg merke til flertall!)
Jobbing og sene kvelder
Rugbykamp i regn og gjørme (som tilskuer vel å merke)

Ja, det var vel egentlig alt...

Sitter nå på en internettcafé i kjole og sandaler og nyter et glass ferskpresset appelsinjuice. Det begynner virkelig å bli varmt her nå, så en strandtur er nok ikke langt unna. Har satt hjemreisedatoen til 7. mai, og jeg har planer om å utnytte den siste måneden så mye som mulig. Hadde noen fantastiske dager med Ingveig på besøk, med sightseeing, shopping, piknik i parken og restaurant hver kveld, så jeg kunne ikke fått en bedre start på måneden.

Jordskjelvet som rammet Abruzzo-regionen natt til mandag merket jeg ingenting til. Verken jeg, Kristina eller Ingveig våknet av skjelvet, men de to italienske jentene vi bor med merket det. Leste om folk som hadde blitt ristet ut av sengene sine, men så tungt som jeg sover, hadde jeg sikkert ikke våknet av det heller. Rart å tenke på at nesten 300 personer er omkom, og det eneste vi merket til det var noen meldinger fra folk i Norge morgenen etter (ingen til meg vel å merke). Livet i Roma har heller ikke blitt påvirket av katastrofen, utenom en ekstra nyhetssending innimellom alle såpeseriene og et rykte om at det kan komme nye etterskjelv.

Med jobben går det like mye opp og ned som alltid. Siste lønning var på litt over 200?, så jeg kan ikke klage. Skal prøve å få lest litt mer de neste dagene, og det kan heldigvis lett kombineres med en strandtur eller bare kos i parken. Har også planer om å ta en tur til Therese i London for å feire 17. mai der, så alle tips om billige biletter mottas med takk:)

Vårruller, thaikylling, marinert biff, krydrete grønnsaker og ris alla Kina + hyggelig selskap = vellykket middag. Mette og fornøyde dro vi videre til Campo dei Fiori (en piazza med barer og caféer hvor det alltid er fullt av ungdommer), hvor vi møtte noen flere venner. Det var deilig å endelig gjøre noe annet enn å jobbe en kveld, og det er ikke så ofte vi har mulighet til å være med venner utenfor staffet. Det førte til at det som skulle være en tidlig kveld endte med at vi ikke tok bussen hjem før i halv 3-tiden, og det ble nok en sen kveld.

På vei fra busstoppet til leiligheten gikk vi som vanlig innom bakeriet for å utnytte vår norske sjarm og Kristinas blonde hår. De begynner nemlig å bake brødene i 3-tiden om natten, og siden vi som oftest kommer hjem i den tiden, pleier vi å stikke innom for å få nybakte brød, rundstykker, pizza o.l. Hva vi får avhenger av humøret på de som jobber der, men hver eneste gang vi har gått forbi på natten har vi gått videre med en pose nystekte goder. Rekorden er 10 stk pølsebrød, alt gratis selvfølgelig. Denne gangen var vi ikke like heldige, og de kunne til nød avse to bolleaktige rundstykker, men det er iallefall bedre enn ingenting.

I dag er planen å spise en lang og god frokost, dra til Colosseum for å promotere i noen timer, dra hjem igjen for å pakke og vaske rommet, flytte bagasjen til staff apartment og møte opp i Spansketrappen kl. 20.45. Det er synd at vi må dra fra denne leiligheten, for sett bort ifra avstanden fra sentrum er den perfekt. Heldigvis kan vi trøste oss med at den neste leilgheten er like bra og mye nærmere sentrum. Faktisk bare 2 min unna kontoret og kanskje 10-15 min fra Spansketrappen.

De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at jeg snart skal reise hjem for godt, og at jeg da reiser fra alle vennene jeg har fått her. En liten ferietur tilbake i sommer kan jo ikke være så vanskelig å få til, men det er nok mange jeg kommer til å savne. Trøsten er at jeg reiser hjem til familie og venner, og et land hvor man faktisk kan stole på at ting går som det skal. Nå er det bare 2 dager til jeg får se mamma, pappa og Signe igjen!

Nesten to måneder er gått siden jeg kom hit etter jul, og jeg er ca halvveis i romalivet. Merkelig nok har jeg ikke hatt noen problemer her nede, selv om jeg på forhånd ble advart mot sleske, egoistiske og upålitelige italienere. Enten har jeg vært veldig heldig, eller så er ikke italienerne så ille som jeg ble fortalt. Det eneste problemet vi egentlig har hatt her nede har vært å finne en leilighet, men også her har vi vært veldig heldige. Siden de vi bor hos nå skal flytte til London om litt under en uke, må vi være ute av leiligheten iløpet av mandag, altså i morgen. Heldigvis har vi hatt flaks som vanlig og allerede funnet en ny leilighet (ringte eieren 4 timer etter at annonsen ble lagt ut), men vi kan ikke flytte inn før om en liten uke. Det betyr at vi er hjemløse fra i morgen av, men som vanlig ordner det seg for snille piker. Jeg reiser nemlig hjem en 5-dagers tur på onsdag og overnatter i staff-apartment fram til da. Kristina får besøk av familien til uka, så hun får også fikset seg overnatting på et vis. Når jeg kommer hjem fra roma er den nye leiligheten sannsynligvis gjort klar, og vi kan flytte (for tredje gang).

Nå skal jeg ut og spise middag (kinesisk), så jeg rekker ikke å skrive mer nå. Skal prøve å oppdatere mer når jeg kommer hjem eller i morgen.

              

Når klokka i skogen slår tolv, da kommer de renslige troll
med koster og bøtter og spann, og de koster så rent som de kan
Tørke støv, tørke støv,tørke støv, av blomster og knopper og løv
tørke støv, tørke syøv, tørke støv, av blomster og knopper og løv.

Hadde aldri trodd jeg noen gang skulle si dette, men i dag slapper jeg faktisk av med litt rydding og vasking. Har jobbet sent nesten hver eneste kveld i over en uke, og det merkes både på kroppen og leiligheten. Derfor dro jeg ikke på jobb i går kveld, og jeg dro heller ikke til colosseum for å "flagre" i dag. Flyerene er byttet ut med vaskekluter, småhissige gladiatorer ved colosseum er byttet ut med tre småskvettne katter i en snart strøken leilighet. Forhåpentligvis kommer jeg meg igjennom haugen med skittentøy og hva det enn er som flyter utover gulvet. Jeg har lovt meg selv en kopp kaffe dersom jeg blir ferdig med alt husarbeidet i god tid før jeg stikker på jobb igjen i kveld. Fram med vaskebøtta og på med musikken!

Jeg vet jeg ikke akkurat har vært så veldig flink til å oppdatere bloggen i det siste, men jeg skal endelig gjøre et forsøk. Kort oppsummert har den siste tiden gått med til jobb, kaffepauser, venner og altfor lite kjemilesing... For å være helt ærlig vet jeg ikke om kjemi og planene om å studere medisin er helt det store for meg, siden jeg verken har interesse eller motivasjon til å åpne kjemibøkene i det hele tatt. Håper på at det vil endre seg dersom jeg bare kommer igang igjen, siden det gikk så bra den første måneden, men jeg har mine tvil. Alle tips og oppmuntringer tas imot med takk:)

For et par dager siden fikk jeg vite at de vi bor med, eierne av leiligheten, flytter til London i slutten av mars, noe som betyr at vi sannsynligvis må begynne å lete etter en ny plass å bo. Fikk en mistanke om noe sånt en dag det banket på døren og Gabriel (eieren) kom inn med et par fremmede italienere som skulle se på leiligheten, ikke bar en gang men tre ganger i løpet av den siste uka. Visste at de skulle til London, men trodde de bare skulle på ferie og at de vurderte å leie ut sin del av leilgheten imens. Derfor stusset jeg over at de også viste fram vår del av leiligheten, spesielt siden vi hadde snakket med dem om muligheten til å leie helt fram til april. Anyways, det eneste vi kan gjøre er å håpe på at de nye eierne også ønsker leieboere. Hvis ikke må vi flytte for andre gang på en måned, noe jeg ikke akkurat har så veldig lyst til. Vi har nok ikke ikke noe annet valg enn å se hva som skjer...

Fikk forresten min førsre ordentlige lønning på mandag, hvis en konvolutt med kontanter er en ordentlig lønning. 85 euro for ca. 12 timers arbeid er ikke så værst, iallefall med tanke på at jeg har det gøy på jobb og ikke må vaske do eller noe i den dur. Skal ut og "flagre" (gå med flyers) i morgen, og satser på å kapre en god del norske turister på vinterferie. Har allerede fått to jenter jeg møtte en kveld på bussen hjem til å komme, ei fra Sverige og ei fra Østerrike, noe som betyr minst 10 euro rett i lomma.

Ja, jeg vet at det er på tide å sende postkort, men husk at den som venter på noe godt, venter aldri for lenge;)

Har ikke gjort noe spesielt de siste dagene, og har derfor ikke følt for å skrive noe på bloggen. Mye regn og kaldt vær, eksamenstid for de fleste italienere, dårlig eller ingen stemme og dermed vanskelig å gjøre noe som helst (måtte hviske i to dager før jeg fikk tilbake min herlige wiskhy/kols-stemme). I dag er det strålende sol, formen fin og en hel søndag uten noen planer. Ser for meg piknik i parken, en kaffekopp i solen eller kanskje til og med en joggetur.

Tenkte å henge litt på skype i kveld, hvis jeg ikke finner på noe bedre å gjøre. Feel free to join:)

   
                   Kaffepause på jobb                                                       Tur i parken


Har som nevnt flyttet inn i ny leilighet sammen med Gabriel (også kalt Engelen Gabriel av meg og Kristina) og hans amerikanske kjæreste Megan. De snakker veldig bra engelsk (ikke så rart når Megan er amerikansk) og de sørger for at vi har alt vi trenger. Vi bor relativt sentralt (15 min med buss inn til sentrum) og i et hyggelig, italiensk nabolag. Gatene lukter ike lenger av kinamat og frityrfett, men av basilikum og parmesan. Naboene er ikke lenger svette kinesere og tamiler, men italienske pensjonister med permanentkrøller og gåstav. Ikke akkurat et nabolag der det skjer så veldig mye, noe som er en stor kontrast til leiligheten jeg hadde før jul. Men det er godt å kunne slappe av med en kopp cappuccino på en gatecafé uten å bli forstyrret av demonstrasjoner, ratsløse skoleungdommer eller brautende amerikanere.


På jobb er det derimot litt andre omgivelser. Har jobbet som promoter i noen dager nå, og jeg tror det er en jobb jeg kommer til å fortsette med. Jobben går ut på å få kontakt med unge turister for å få dem til å bli med på div. arrangementer. For hver person som oppgir mitt navn ved arrangementer får jeg 5 euro, og for hver kveld jeg hjelper til får jeg 50 euro. Fleksibelt, bra betalt og morsomt (med mindre det er regn og kun skoleklasser eller asiatiske turistgrupper som bare er interessert i guidede turer). Prøver å få tid til litt kjemistudier innimellom, noe som ofte kan være vanskelig med så mye annet som skjer. Har flere ganger jobbet om dagen, lest fram til 23.00 for å så å kunne dra ut med venner. Nye hendelser hver dag og alt for få timer i døgnet gjør at det ikke alltid blir tid til nok søvn. Kanskje ikke så rart at jeg sitter her med hoste, vond hals og sexy whisky-stemme...

Å skrive om alt det rare, morsomme, merkelig og artige som skjer her er umulig, for jeg opplever og legger merke til så mye hver eneste dag. Selfølgelig ikke bare morsomme og hyggelige hendelser, men i løpet av de to ukene jeg har bodd her, har jeg ikke hatt andre problemer enn en litt for hyggelig husvert ved den forrige leiligheten. Har funnet på en god del med de italienerne jeg kjente fra før (selv om de nå er midti i eksamenstiden), og har også møtt nye folk, både italienere og "utlendinger". Det kommer nok ikke til å bli lett å dra hjem når eksamen nærmer seg, selv om jeg gleder meg til å se igjen familie og venner.

Ah! Sitter på en café (i Trastevere for lokalkjente) med en panini, cappuccino min egen mac og internett som faktisk  funker! Kunne ha brukt en av de mange nettsjappene like ved der vi bor, men jeg har foreløpig ikke holdt ut lenge nok der til noe mer enn en kjapp tur innom facebook... Derfor skal jeg prøve å gi et referat fra den første uka her:

Den første dagen gikk for det meste med til reise, og vi kom oss overraskende lett fram til adressen vi hadde fått oppgitt. Der ble vi møtt av eieren av leiligheten, Guglielmo, en smilende og utadvendt italiener som brukte god tid på å vise oss leiligheten, varmeanlegget, vaskemaskinen, komfyren, gassen, lyset, kjøleskapet, sengen, badet, takterassen osv. Alt egentlig. Etterpå fikk vi en guidet tur i nabolaget, og han viste oss nærmeste minibank, matbutikk, marked og alt det vi kunne få bruk for. Kunne egentlig ikke fått en bedre mottagelse.


Dag nr, to dro vi en tur til sentrum av Roma for å se igjen Via Vantaggio (der jeg bodde før) og andre steder vi har minner fra. På vei tilbake stakk vi innom matbutikken og markedet. Har planer om å ta med kamera neste gang, for å filme hvordan det er, for det er spennede, frustrerende, morsomt, travelt, hyggelig og kvalmt på en gang. Roma i et nøtteskall.

Den tredje dagen gjorde vi egentlig ikke så veldig mye. Jeg fikk lest en del kjemi, og på kvelden dro vi igjen inn til sentum. Denne gangen for å møte noen av de italienerne jeg ble kjent med før jul. Det var utrolig hyggelig å se dem igjen, og det er godt å vite at vi faktisk har klart å få oss venner her (selv om det foreløpig ikke er så mange...).



De neste dagene brukte vi på å bli kjent i området, finne oss til rette i leiligheten og å lete etter jobb og leilighet fra februar og utover. Var faktisk på visning i dag, noe som gikk over all forventning. Leiligheten ligger ganske langt sør i Trastevere, og i et finere og hyggeligere strøk enn det vi bor i nå. Den er relativt liten, men har alt det vi trenger, til og med internett. Eierne, en italiener og hans amerikanske samboer, virket som ærlige og ordentlige folk. Prisen er heller ikke dårlig, men det er nok pga at vi må dele stue og kjøkken med dem. Hvis alt går som planlagt, flytter vi inn der den 31. januar.

Det var alt for denne gang! Vet ikke hvor mye jeg kommer til å skrive de neste dagene, men vi får iallefall trådløst nett om en uke;)

Etter 11 uker med pasta, cappuccino og italienere har jeg, som mange kanskje har fått med seg, vendt nesen hjem til kjære Melhus igjen. Trøster meg selv med at jeg bare har juleferie, og at jeg skal tilbake til Roma etter jul for å jobbe, ta 2KJ som privatist og forhåpentligvis bli en kløpper i italiensk, selv om det selvfølgelig er veldig godt å være hjemme. La dolce vita var virkelig et søtt liv, selv om det er noen ting jeg kunne klart meg uten: turister, gateselgere, enten alt for gretne eller nærgående italienere, meningsløse politisperringer, kollektivtrafikken, tak det drypper av, dusjforheng med mugg, ei falleferdig køyeseng, rotter og nok en gang turister. Det var utrolig godt å komme hjem til familie og venner, men også dyna mi, Tine melk, grovt brød (spesielt mammas hjemmebakte), norskt pålegg (leverpostei, trønderfår og brunost), ullgenser, snø, internett som fungerer som det skal og en trafikk det går an å kjøre i. Når det gjelder effektivitet og kvalitet scorer nok Norge høyt, men jeg savner likevel det gatelivet og den stemningen Roma har: gatemusikanter, restauranter, caféer og isbarer, italienernes hjelpsomhet og gjestfrihet, mildere klima, brolagte gater og nydelige, historiske bygg og idylliske piazzaer overalt hvor man går (i sentrum vel å merke). Roma er nok en by jeg kommer til å reise tilbake til, ikke bare nå etter jul, men ved flere anledninger senere, om det så er på ferie eller for å studere.

(Skrevet mandag 03.11.08)

Falsk alarm! Ble ikke blond likevel, men noe sånt som lys brun med rødbrun lugg (fornærmer sikkert alle frisører der ute ved en slik beskrivelse, men jeg kan dessverre ikke alle disse frisøruttrykkene...). Har uansett hatt en helt utrolig helg, og fått både nye minner og venner.

Da jeg først fikk høre om denne hårmodell-jobben gjennom Dentro Marilyn, trodde jeg det bare gikk ut på å få håret klipt, farget og ferdig med den saken. Lett som en plett. Det var det altså ikke. Frisørteamet, viste det seg, er på turne med John Paul Mitchell (www.paulmitchell.com), og har blant annet vært innom London, Paris og Los Angeles. Hårmodell-jobben gikk altså ikke ut på å sitte pent og pyntelig i noen minutter og bli klipt, neida, den gikk ut på å bli klipt på en diger scene foran tilreisende frisører, noe som bare var ett innslag i et show som varte i to dager. Da jeg kom fram til Hotell Marriott i går kveld (gikk av på riktig stopp denne gangen), ble jeg og resten av jentene som skulle overnatte der sendt videre til et annet hotell. Alle modellene hadde nemlig blitt flyttet til et fancy golf-hotell noen minutter unna, siden det var flere som trengte overnatting enn beregnet. Skuffelsen over ikke å få overnatte i luksus på Hotel Marriott forsvant da jeg fikk se det andre hotellet. Det var ikke helt samme størresle og standard, men sannsynligvis ett av de fineste hotellene jeg har bodd på (de hadde faktisk en egen økologisk salatbar ved frokosten). Jeg kom på rom med Irene, ei hyggelig, italiensk jente som hjalp med med litt oversetting av informasjon og lignende (så fremt det var mulig med italienernes engelskkunnskaper). Senere på kvelden ble vi kjørt tilbake til Hotel Marriott, hvor det ble holdt et gold'n'silver-party for å feire at første del av forestillingen var over. Ved inngangen til salen var det store plakater som sa models and staff only, og alle ble kontrollert av noen barske dørvakter. Innenfor svinset folk rundt i finstasen sin (iallefall det de syntes var fint), og det virket som om enkelte personer trodde det fortsatt var Halloween, for jeg så både pirater, transvestitter, sølvkapper og sølvparykker. Midt i salen var det bygd en catwalk, noe som utover kvelden fungerte som dansegulv. En drøss med kelnere trippet fram og tilbake og sørget for at det store koldtbordet med middag og kaker alltid var like fullt, fjernet brukte fat og glass, og sørget for at alle fikk det de ville ha (selv om noen kanskje fikk litt for mye).

Timene fløy, og det gjorde også nattesøvnen. Med oppmøtetid kl. 06.00 mandag morgen, var det ikke mange timene man fikk lagt seg i den herlige, myke senga, før man måtte opp igjen. Trøtte, usminkede og slitne møtte vi opp på hotellet, og ble de første timene sendt mellom grderobe-, sminke- og hår-avdeling. Ferdigsminket og påkledd fikk vi noen siste instrukser, før vi ble fulgt ut på den belyste scenen (som ikke lenger fungerte som dansegulv) og satt i hver vår stol. I løpet av to "forestillinger" ble vi både klippet, farget og vist fram til et publikum på 200-250 stk. Da alle frisyrene var ferdige, ble vi stilt ut, slik at de som ville kunne se, ta på og ta bilde av resultatet. Etter et klesskifte og en kjapt titt i speilet, rakk vi akkurat å få med oss avslutningen av showet, med Thrille-dans, takketaler, utdeling av en diger sjekk til sultne barn i Afrika (kødder ikke), stående applaus og konfetti. Sliten, sulten og med betydelig mindre hår, var jeg glad for å ha blitt kjent med Pamela og bilen hennes, for det fristet ikke akkurat å vente på en buss som aldri kommer. Jeg gikk som vanlig av i Battistini, sa hade med et kyss på hvert kinn, og tok metroen det siste stykket hjem.
 
                       

Snipp snapp snute, så var eventyret ute! Iallefall for denne gang. Fikk en telefon av Dentro Marilyn på vei hjem, men siden Sofia (den eneste som behersker engelsk) ikke var der, skulle de ringe meg opp igjen i morgen. Håper bare de ikke ringer midt i Roma-Chelsea-kampen jeg skal på;)

I går var jeg atter en gang på Hotel Marriott, for å stilles ut, betraktes og få høre hva de vil gjøre med meg og håret mitt. Jeg tok metroen til Battistini, hvor jeg ble plukket opp av min søte, snille italienske venninne, Pamela. Før vi satte kursen mot hotellet, måtte vi snu, for Pamela sa hun hadde glemt noe. Vi kjørte hjem til henne, og mens hun løp inn i en halvslitt, men ganske stor tomannssbolig, og kom ut med den største ordboka jeg noen gang har sett. Med et glis satte hun seg inn i bilen, la boka i baksetet og sa: "for our conversation."

Etter å ha kjørt litt feil, snudd og kjørt et stykke tilbake, kjørt i 120 i 50-sonen og kjørt litt mer feil, kom vi tilslutt fram til hotellet, ble henvist til riktig sal, Botticelli, og signert oss inn på riktig litste. Denne salen var litt større enn casting-salen, og var fylt med ca 20 frisørstoler med sminkebord. I et hjørne av salen var det også et digert matbord, med alt fra kaffe, te og småkaker til middag og dessert.

Etter å ha småpratet litt med resten av jentene i gruppa mi (så mye det går an å småprate på italiensk/engelsk her nede) ble vi henvist til hver vår stol, og 5-6 frisører gikk systematisk igjennom hva de hadde lyst til å gjøre med oss. Jeg var først ute, men etter mye diskutering fram og tilbake om disco 1 eller disco 2 var det beste alternativet (!), klarte de ikke å bestemme seg, så de gikk videre til neste. Da de hadde vært igjennom alle, kom de tilbake til med, og disco 1 og disco 2 ble igjen nevnt. Noen nye navn, som invisible bob og layers ble også nevnt, og jeg ble mer og mer nervøs. Heldigvis var frisørene veldig hyggelige mennesker, og forsikret seg alltid om at de ikke planla noe som modellen ikke gikk med på, så etter litt fram og tilbake, ble vi enige om en oppgradert frisyre med litt volum, men ikke noe ekstremt (selv om jeg har en følelse av at mitt syn på ekstremt er litt svakere enn frisørenes). Når det gjelder hårfargen, kunne jeg puste lettet ut da de sa at de ikke ville farge meg helt blond likevel, men beholde mye av min naturlig hårfarge. Slik som jeg forstod det, kommer jeg bare til å få noen lysere striper, og at det nok en gang ikke ville bli noe ekstremt. For å se hvordan håret mitt oppførte seg vått, ble jeg sendt ut med en italiensk frisør, som vasket håret mitt med balsam, sjampo og en deilig hodemassasje.

Da frisørene hadde blitt eninge, fått alle ideene sine ned på papiret og tatt de bildene de ville, fikk vi gå og forsyne oss av det herlige middagsbordet. Jeg fryktet at jeg var den eneste som kom til å forsyne meg med en dugelig porsjon mat og dessert, siden det var et modelloppdrag, men jeg fant raskt ut at det var ingen grunn til bekymring.

Gode og mette ble vi kalt tilbake, og fikk beskjed om at vi var ferdige for dagen, og at oppmøtetiden på mandag var kl 06.00 (!). Heldigvis fikk jeg tilbud av Sofia (fra Dentro Marilyn) om å overnatte på hotellet, slik at jeg ikke trengte å stå opp så tidlig. Nå skal jeg derfor skal bare pakke og gjøre meg klar, før jeg nok en gang drar tilbake til Hotell Marriott og fortsettelsen på eventyret.

Hadde jeg hatt en liste over de mest opplevelsesrike dagene, hadde gårsdagen toppet den suverent. Det er nesten så jeg tror alt bare var en drøm jeg hadde i natt, men kontrakten som ligger i veska mi beviser at det faktisk var virkelig.

(PS! Dette ble et rekordlangt innlegg, så jeg anbefaler å deg å finne en behagelig stol, gjerne lage en kopp te eller kaffe, og sørge for at du har nok tid til å lese igjennom alt)

Dagen begynte egentlig ikke før i 3-tiden, da jeg begynte på det som skulle bli en ganske stressende men spennende reise til hotellet der hårmodell-castingen skulle være. De siste dagene har sentrum vært overfylt av sinte romere som demonstrerer mot utdanningsministeren og forandringer som er gjort i skoleverket, og vi har hørt fløytetpip og bråk i flere timer hver dag. Nesten som å være tilbake i russetiden. (I skrivende stund kan jeg høre ett av de mange mennesketogene gå forbi, mens de roper innøvde slagord høyt i kor.) Som forventet var Piazza del Popolo overfylt av folk og søppel, selv om det virket som om de fleste demonstrantene hadde dratt hjem (eventuelt en annen plass for å pipe litt mer i fløytene sine). Da jeg kom ned til metroen fikk jeg svar på hvor de hadde gjort av seg, for der var det så fullt at jeg sto i kø fra Flaminio (stasjonen ved oss) til Termini, hvor jeg skulle bytte til en annen bane. Det hjalp ikke akkurat noe særlig at metroen var gratis den dagen, for det førte bare til at alle andre (turister og andre ikke-demonstranter) også presset seg inn i de fra før av stappfulle togene.

Etter utallige scusi og permesso, en god del skubbing og enda litt flere scusi, kom jeg meg helskinnet til riktig metrostopp, og da gjensto det bare å finne riktig busstopp og komme seg på buss nr. 128. Gikk litt rundt med min røde paraply og svarte støvletter, og fant tilslutt noen som forklarte meg veien til riktig stopp. Buss 128 kom, jeg gikk inn, satte meg ned og tenkte fornøyd at jeg kom til å ankomme hotellet i god tid før castingen begynte. Bussen stoppet på den holdeplassen Sofia (hun jeg snakket med hos Dentro Marilyn) hadde skrevet ned på en lapp til med, jeg gikk ut og begynte å se meg om etter Hotel Mariott. Kunne ikke finne det, så jeg spurte en som hadde gått av på samme stopp som meg. Han kunne dessverre fortelle at jeg burde ha gått av på 5-6 stopp senere, men at det sannsynligvis gikk raskere å gå enn å vente på neste buss. Jeg trasket ivei, fortsatt ved godt mot, men lettere irritert over at jeg hadde gått av for tidlig. Etter 10-15 minutter spurte jeg en hyggelig dame i 40-årene om hun kunne fortelle meg hvor Hotel Mariott var, bare for å være sikker på at jeg fortsatt var på riktig vei. Etter et par telefonsamtaler, risting på hodet, blafring med ei kartbok og litt hilsing på naboer mens jeg ringte Sofia og forklarte situasjonen, kom hun fram til at hotellet var lontissimo unna, og var altfor langt å gå. Hun sa hun gjerne skulle ha kjørt meg dit, om hun ikke hadde hatt et møte om 15 min, men hun tilbød seg å bestille en taxi. Plutselig så jeg buss 128 svinge inn på holdeplassen like ved, så jeg skyndte meg å takke henne for hjelpen og løp så raskt hælene tillot meg. Det var dessverre ikke raskt nok, og det var ikke snakk om å stoppe for noen som ikke kom seg tidsnok til holdeplassen.

Nok en gang sto jeg uten noen transportmuligheter, og frustrert og desperat begynte det å gå opp for meg at det måtte et under til for å komme meg fram i tide. Jeg var allerede tre kvarter for sen til oppmøtetidspunktet, og prisen for å ikke stille opp var 60 Euro. Som et siste forsøk ba jeg til Gud om en løsning, eller iallefall en måte å komme meg hjem på. Burde ha tenkt på det før, for like etter svingte det en bil inn til veikanten der jeg sto. En italiener i 30-årene åpnet døren i toseteren sin og lurte på hvor jeg skulle. Vanligvis ville jeg nok ikke gått inn i bilen til en fremmed mann, iallefall ikke i et frammed land, men jeg hadde en god følelse og lite lyst til å betale 60 Euro, så jeg satte meg utrolig nok inn. Tror ennå ikke det har gått opp for meg hvor heldig jeg var, for han var en veldig høflig og hyggelig mann, som fant fram riktig adresse til hotellet på gps'en sin, slik at jeg selv kunne følge med at vi kjørte riktig vei og ikke til et eller annet mørkt skogholdt eller noe i den duren. Han gjorde virkelig sitt beste for å få meg raskt og trygt fram til hotellet, selv om det var 20 minutter i motsat retning av dit han selv var på vei. Han snakket veldig lite engelsk, så jeg fikk både transport og trening i italiensk damtidig. Da vi kom fram, nektet han å ta imot betaling, så jeg takket ham så mye jeg hadde tid til (over en time forsinket!) og løp mot inngangen til hotell Mariott, et utrolig fint og eksklusivt hotellt, tok heisen til 6. etasje og gikk fant fram til riktig sted, rom DaVinci.

Synet som møtte meg der var en drøss med andre svartkledde jenter med høye heler som satt pent og pyntelig midt i et stort møtelokale. Rundt omkring svirret ca 20 merkelige mennesker, som jeg forstod var de amerikanske frisørene. Jeg fikk tilslutt øye på Sofia, som var glad og lettet over at jeg tilslutt dukket opp. Etter å ha fått registreringsnr. 100 klistret på genseren, kunne jeg puste lettet ut over at jeg på utrolig vis rakk fram i tide. Sofia forklarte meg at de fremste stolradene var for de som kunne tenke seg total makeover, både i frisyre og farge, og helt bakerst sto de som ville forandre minst mulig med håret. Smånervøs og usikker på hva jeg egelntlig ville og turte, satte jeg meg ned ca. midt på og håpet på det beste. Etter litt småprating med nabojentene, bl.a. to nydelige tvillinger, begynte frisørene med utplukkingen. De lengste og tynneste ble rakst plukket ut og ført helt bakerst i rommet, hvor de måtte vise catwalk-gangen sin. Frisørene sto i små grupper og pekte og diskuterte, gik bort til enkelte jenter og kjente på håret deres og gransket dem nøye. Hjertet slo rakst da en av dem kom bort til meg og begynte å tafse på håret mitt, ba meg om å reise meg opp, men fikk fort høre "oh, you're short" og måtte sette meg igjen. De utplukkede jentene måtte stille seg på en rekke for videre gransking, og jo lengre rekken ble, jo mindre ble håpet om å bli plukket ut. Jeg følte meg som en hund på utstilling som blir gransket og diskutert høylydt. Etter en sund la jeg merke til at to frisører sto og snakket om meg, deriblant hun som hadde kjent på håret mitt. Tror hun ville ha den andre frisøren til å si sin mening, for etter et "yeah, she's great," fikk jeg beskjed om å stille meg sammen med de andre utvalgte. Aner ikke hvor lenge vi sto oppstilt på rekke, men etter en god stund hadde de tydeligvis plukket ut dem de ville ha, og "godkjenningen" begynte. En etter en ble vi gransket litt mer (noen ble til og med bedt om å gå og sette seg igjen), og de fortalte hva de hadde lyst til å gjøre med oss. Da det ble min tur fikk jeg høre at de ville gradere det opp lagvis, men at det ikke ville bli kortere enn til skuldrene. Jeg tenkte det var alt og skulle akkurat til å puste lettet ut da jeg fikk det spørsmålet jeg hadde fryktet hele tiden: "Would you like to go blonde?"

Ikke bare lyse striper eller mellomblond, men BLOND! I frykt for å måtte sette meg igjen om jeg svarte nei, gikk jeg tilslutt med på det. Nødvendige opplysninger ble skrevet ned, et polaroidbilde tatt og kontrakten signert. Ingen vei tilbake! Jeg og Pamela, ei nydelig italiensk jente på 19 år, fikk beskjed om å komme tilbake på lørdag for mer informasjon og forberedelse før selve fargingen og klippingen, som skal skje på mandag. Om tre dager blir jeg altså blond...

Siden jeg og Pamela ble plassert i samme gruppe, satte vi oss ned sammen for å vente på å få gå hjem. Jeg ble presentert for to av vennene hennes, som også var med på castingen. Ei av dem, Benedetta, snakket ganske bra engelsk til å være italiensk, og jeg fikk etterhvert vite at hun hadde tidligere vært med i Miss Italy (!), men nå bare jobbet for Dentro Marilyn. Da det nærmet seg slutten, fikk jeg tilbud om å sitte på med Pamela og vennene hjem, for de kjørte egen bil og bodde i nærheten av meg. Igjen var jeg utrolig heldig! De tre jentene var hyggelige og pratsomme, så turen hjem gikk veldig mye raskere enn turen til hotellet (selv om Pamela kjørte feil, slik at vi havnet ved Fiumicino flyplass). Etter litt utveksling av nummer og navn, kyss på hvert kinn i ekte italian style, gikk jeg og Benedetta av i Battisitni, siden det var enklere og raskere enn å kjøre inn til sentrum. Nok et kyss på hvert kinn, og jeg gikk av på Flaminio og gikk glad og fornøyd det siste stykket hjem med en kontrakt i veska og tre nye italienske venninner.

Eksamen er besvart og faget ex.fac er nå historie. Sitter her og gråter en liten skvett og mimrer til alle de fine stundene eg har hatt med Grimen og hans bok "Samfunnsvitenskaleplige tenkemåter."

Takk for alt du sa Grimen,
takk for alt du ga Grimen.
takk for alle gledan
som æ har hatt med dæ.
Randi gråter nå Grimen,
det må du forstå Grimen!
Æ vil aldri glemme
Æ vil aldri glemme dæ!


<3<3<3M&U4evah<3<3<3

Da er det gjort, jeg er ikke lenger tenåring! Kan ikke si jeg merker store forskjellen ennå, men det kan kanskje være fordi den følelsen forsvinner i kvalmen fra den heftige frokosten jeg ble servert av mine kjære samboere (berlinerboller og fruktkake). Fikk endelig lov til åpne gaven fra mamma, pappa og Signe, som Bettina hadde gjemt for å forhindre at jeg åpnet den før tiden. Den inneholdt masse norsk sjokolade:D En er allerede fortært, men sammen med sjokoladen jeg fikk av Ida, Jenny og Bettina har jeg nok til å holde ut resten av oppholdet. Mitt mål om å ikke komme trillende hjem ble med ett litt mer usannsynlig. Fikk også en fancy bursdagshatt jeg er påbudt å gå med hele dagen, så det blir spennende når vi skal ut og spise senere i dag...

Takker for alle gratulasjoner og oppmerksomhet jeg har fått, og spesielt takk til mine herlige samboere som har vartet meg opp helt siden vi feiret meg i går kveld!

Ellers kan jeg fortelle at jeg har begynt å lete etter jobb og leilighet, slik at jeg kan nyte livet i Roma enda litt lenger. Tok endelig mot til meg og kontaktet Dentro Marilyn, modellbyrået, for å møte dem og få litt mer informasjon. De var veldig hyggelige og profesjonelle (selv om nesten ingen av de, snakket engelsk), og fikk faktisk mitt første jobbtilbud! Førstkommende torsdag skal jeg være med på en slags hårmodell casting, der frisører skal plukke ut de modellene de vil bruke. Det kommer til å være ca 150 modeller, og 75 av dem vil få tilbud om jobb. De utvalgte blir da sjekket inn på et hotell dagen etter, og skal samarbeide med frisøren i to dager før showet blir holdt på søndag. Lønnen for dette er 250 Euro, så det er bare å krysse fingrene (og håpe at jeg ikke ender opp med emosveis...)!

Befinner meg nok en gang alene hjemme. Denne gangen fordi resten har dratt på shoppingtur til H&M, men jeg tok meg heller en liten tur på markedet og kjøpte litt basilikum. Nå ligger den i kjøleskapet sammen med tomatene og fetaosten og venter på at jeg skal bli sulten, noe jeg sannsynligvis blir ganske fort hvis jeg skal ta i bruk tipset til mamma om å studere. Har en teori om at hjernecellene bruker mye energi når man leser, og jo flere hjerneceller man har, jo mer energi brukes. Ikke rart jeg blir skrubbsulten med en gang!

Uansett, ser du meg på facebook, msn, skype osv i løpet av de neste timene er det fint om du jager meg tilbake til boka. Selvdisiplinen er ikke helt på topp, så jeg har stor tro på at litt press utenifra er nødvendig. Fyr gjerne løs med de glosene du måtte finne passende, slik at jeg kan vise hvor mange stygge ord jeg har lært på italiensk.

What to do, what to do... Ida er med familien sin, Bettina og Jenny er på fotballkamp og jeg er hjemme alene. Begge nøkkelsettene (ja, vi har bare to) er i bruk, så jeg kan ikke gå ut. Altså, det er jo mulig, men da kommer jeg meg ikke inn igjen. Kan derfor verken gå i parken eller kjøpe meg is, noe som kanskje bare er bra. Ser ut til at det bir en tidlig kveld på meg, du gitt! Det er jo begrenset hvor mange Laguna Beach-episoder jeg gidder å se på en dag, så alternative forslag tas imot med takk:)

Nok en fredag og nok ei helg. Tiden går fryktelig fort, og nå er det faktisk bare to uker igjen til eksamen! Har vært litt sløv på oppdateringsfronten i det siste, men skal prøve å gjøre det godt igjen nå. Det at jeg ikke skriver noe, betyr ikke at det ikke skjer noe, men heller at det skjer mye, og at bloggen kommer litt for langt ned på prioriteringslista. Opplevelsene og minnene blir bare flere og flere, og de fleste er heldigvis positive. Dessverre er det ikke til å unngå at det skjer kjipe ting, som f.eks. i dag, da ei i klassen ble frastjålet pengboka og deretter fikk bot på 100 euro for å snike på bussen, siden både legitimasjon og månedskort lå i den stjålne pengboka. Heldigvis skjer ikke dette så ofte, og jeg har merket overraskende lite til kriminaliteten her.

Av andre spennende ting som har skjedd her kan jeg jo nevne at vi var på konsert med bl.a. John Legend, the Cure og en hel drøss av italienske band, bl.a. Zero Assoluto som jeg og Bente så i Roma for to år siden. Kan ikke si at jeg er spesielt fan av the Cure, men det var gøy å se John Legend live og å se igjen Zero Assoluto.

Dessuten har vi fått sett litt av utkanten av Roma, både da vi dro på konsert og til det store kjøpesenteret med H&M. Kan forresten fortelle en morsom historie fra da jeg sto i kø på H&M. Jeg var den neste til å betale da det kom ei fancy dame med solbriller og støvletter bort til meg og spurte om noe på italiensk. Skjønte ikke stort av det hun sa, siden hun kunne ca. like mye engelsk som det jeg kan italiensk, men hun pekte på noen digre reklameplakater bak disken og spurte om jeg bodde i Roma og om hun kunne få navnet og telefonnummeret mitt. Hun klarte etterhvert å få fram at hun, tro det eller ei, var agent for et modellbyrå, noe som forklarte solbrillene og det kule antrekket. Jeg var litt skeptisk til å gi ifra meg personlige opplysninger til noe jeg ikke vet noe om (jeg er jo ikke akkurat dreven i modellyrket), så hun ga meg et visittkort med opplysninger om byrået, før hun spankulerte videre. Og jeg som trodde sånne ting bare skjedde på film...

Har mange andre historier å fortelle, men nå tror jeg det er tid for dagens ettermiddagslur. Det er jo tross alt fredag:)

1. Spise is
2. Dra på shopping på h&m
3. Spise pizza
4. Ha filmkveld
5. Spise pasta
6. Gå tur i parken
7. Spise peanøtter
8. Spille kort på macen
9. Spise det som er igjen i kjøleskapet
10. Surfe på nettet (de gangene det er nett)

Tror utfallet forklarer seg selv...

Beklager lite oppdatering, men to uker med de nevnte tingene tar på. Er så godt som ferdig med 6 sider idéhistorie, så i kveld skal det feires! Har nettopp kommet hjem fra en irsk fotballpub der vi så Norge-Skottland, og skal snart tute videre til en gratiskonsert litt i utkanten av Roma. Kan ellers opplyse om at jeg fortsatt her det bra her, selv om det er noen småting her og der som irriterer meg litt: har fortsatt ikke fått alle bøkene mine, vaskehjelpen er en slask, og det nettet vi skulle få var en eneste stor misforståelse...

Håper dette var nok oppdatering til dere tørste sjeler der ute, for nå tenker jeg å ta meg en blund før konserten.

Benissimo! Fire sider ex.phil-semesteroppgave er i boks, så nå kan Platon og gutta bare seile sin egen sjø (så lenge de kommer tilbake til eksamen...) Halvveis i ferien og halvveis med oppgavene, selv om den neste skal være på seks sider.

Var hos en av de andre leilighetene og spiste pizza i går. "Hjemmelaget?" tenker du kanskje, men neida, take away-pizza fra en restaurant like ved. Tro det eller ei, de har take away her også, selv om jeg egentlig ikke har sett noen andre enn oss gjøre det istedet for å sitte på restauranten. Det må ha sett litt rart ut da vi gikk bortover gaten med en stabel med elleve pizzakartonger, men vi var mange og vi var sultne.

Nå er det tid for frokost og idéhistorieskriving, så neste innlegg kommer når den også er ferdig, forhåpentligvis i løpet av ferien.

Endelig! Ei hel uke uten skole og undervisning, og hele Roma foran meg!

I tillegg til to semesteroppgaver... Har nemlig satt meg et mål om å ha levert inn et førsteutkast av begge oppgavene innen ferien er over. Det ser ut til å bli en uke med mr. Mac og fagbøker, og en mulighet til å bevise for meg selv at dette er mulig. For bloggen sin del kan dette ha to effekter: enten er jeg så dypt konsentret at jeg ikke skriver et eneste innlegg, eller jeg er så ukonsentrert at jeg heller bruker tiden til å skrive på bloggen, titte ut vinduet, drikke kaffe, tenke på middag, gå på shopping, sole meg i parken og mange andre morsomme ting det går an å gjøre. Frykter veldig for at jeg ender opp med sistnevnte...

Jiha, vaskehjelpen må ha lest bloggen min, for da vi kom hjem fra skolen i dag (kl.1, fordi læreren ikke hadde mer på hjertet/notatarket) hadde hun/han/de vært her og vasket hele leiligheten (utenom sånne steder som krana på vasken og under stolen på soverrommet, men det kan jeg lett leve med). Vi har fått rent sengetøy, rent gulv, ristede matter, skrubbet kjøkkenbenk og orden på putene i sofaen. Jadda, vaskehjelp er digg! Det er også grissini, de lange brødstengene man ofte får på restauranter. Undervurdert digg, vil jeg si! Sitter i sofaen og knasker det i meg mens jeg hører på italiensk radio. Skjønner ikke så mye, men jeg liker lyden, også er det gøy når jeg snapper opp ord jeg kan.

I dag (rent teknisk i går) var det, som dere forhåpentligvis fikk med dere, tirsdag, og tirsdag i Roma betyr idrettsdag. Akkurat denne tirsdagen betydde det fotball i Borghese-parken, noe som etter min mening ble en suksess. Mål ble det mange av, dessverre litt for mange til motstanderlaget, men humøret var likevel på topp til siste slutt. På vei tilbake tok noen av oss en snarvei som til i dag har gått under navnet "hulegangen til Borgheseparken". Dette var en underjordisk gang vi kun hadde hørt Are (studielederen) prate om, og jeg hadde med min fantasi forestilt meg en slags underjordisk steingang med fakler og jordgulv, gjerne med litt skjelett og andre levninger. Skjønte vel at dette kanskje var en litt syk forestilling, men jeg syntes egentlig ideen om en underjordisk gang midt i Roma var syk nok... Overaskelsen var derfor stor da vi fant "hullet i bakken" Are hadde snakket så engasjert om, og vi ble ført inn i en slags underjordisk handlegate med alt fra baderomsfliser til brudekjoler. Jeg er litt usikker på om det kun var reklame eller om det faktisk var hele butikker, men det var uansett bedre enn skjelett og fakler. Videre innover kom vi over et par butikker med treningstøy og noe café-lignende. Det skal også være et slags posh-utested der nede. Jeg har tidligere hatt en liten teori om at alle jentene går under jorda etter kl. 23.00 i helgene, siden jeg sjelden ser jenter ute så sent. Dermed har teorien min, som tidligere var i overført betydning, nå blitt ganske konkret. Etter en stund (ja, det var en ganske lang gang) kom vi inn i metrosystemet, og tilslutt endte vi opp like ved spansketrappa.

Lurer på om Roma her flere hemmeligheter på lager?

Ny realityserie fra Roma!
Fire jenter
En bitteliten leilighet
En forsvunnet (eller ikke-eksisterende?) vaskehjelp

24 dager har nå gått, og man kan merke en tydelig forandring i både adferd og moral. Hvor lenge holder de ut? Kulturakademiet satser stort og tipper på 11 uker, så her brygger det opp til dramatikk, nervøsitet og spenning!

Av lesernes hensyn publiseres ingen bilder...